Psalm 69
1 Save me, O God; For the waters are come in unto my soul.
2 I sink in deep mire, where there is no standing: I am come into deep waters, where the floods overflow me.
3 I am weary with my crying; my throat is dried: Mine eyes fail while I wait for my God.
4 They that hate me without a cause are more than the hairs of my head: They that would cut me off, being mine enemies wrongfully, are mighty: That which I took not away I have to restore.
5 O God, thou knowest my foolishness; And my sins are not hid from thee.
6 Let not them that wait for thee be put to shame through me, O Lord Jehovah of hosts: Let not those that seek thee be brought to dishonor through me, O God of Israel.
7 Because for thy sake I have borne reproach; Shame hath covered my face.
8 I am become a stranger unto my brethren, And an alien unto my mother’s children.
9 For the zeal of thy house hath eaten me up; And the reproaches of them that reproach thee are fallen upon me.
10 When I wept, and chastened my soul with fasting, That was to my reproach.
11 When I made sackcloth my clothing, I became a byword unto them.
12 They that sit in the gate talk of me; And I am the song of the drunkards.
13 But as for me, my prayer is unto thee, O Jehovah, in an acceptable time: O God, in the abundance of thy lovingkindness, Answer me in the truth of thy salvation.
14 Deliver me out of the mire, and let me not sink: Let me be delivered from them that hate me, and out of the deep waters.
15 Let not the waterflood overwhelm me, Neither let the deep shallow me up; And let not the pit shut its mouth upon me.
16 Answer me, O Jehovah; for thy lovingkindness is good: According to the multitude of thy tender mercies turn thou unto me.
17 And hide not thy face from thy servant; For I am in distress; answer me speedily.
18 Draw nigh unto my soul, and redeem it: Ransom me because of mine enemies.
19 Thou knowest my reproach, and my shame, and my dishonor: Mine adversaries are all before thee.
20 Reproach hath broken my heart; and I am full of heaviness: And I looked for some to take pity, but there was none; And for comforters, but I found none.
21 They gave me also gall for my food; And in my thirst they gave me vinegar to drink.
22 Let their table before them become a snare; And when they are in peace, let it become a trap.
23 Let their eyes be darkened, so that they cannot see; And make their loins continually to shake.
24 Pour out thine indignation upon them, And let the fierceness of thine anger overtake them.
25 Let their habitation be desolate; Let none dwell in their tents.
26 For they persecute him whom thou hast smitten; And they tell of the sorrow of those whom thou hast wounded.
27 Add iniquity unto their iniquity; And let them not come into thy righteousness.
28 Let them be blotted out of the book of life, And not be written with the righteous.
29 But I am poor and sorrowful: Let thy salvation, O God, set me up on high.
30 I will praise the name of God with a song, And will magnify him with thanksgiving.
31 And it will please Jehovah better than an ox, Or a bullock that hath horns and hoofs.
32 The meek have seen it, and are glad: Ye that seek after God, let your heart live.
33 For Jehovah heareth the needy, And despiseth not his prisoners.
34 Let heaven and earth praise him, The seas, and everything that moveth therein.
35 For God will save Zion, and build the cities of Judah; And they shall abide there, and have it in possession.
36 The seed also of his servants shall inherit it; And they that love his name shall dwell therein.
Salmene 69
1 t Til korlederen. Etter «Liljene». Av David.
2 Frels meg, Gud!
Vannet når meg til halsen.
3 t Jeg har sunket ned i myr og dyp,
foten finner ikke feste.
Jeg er kommet ut på dypt vann,
flommen skyller over meg.
4 t Jeg er trett av å rope,
strupen er hes,
øynene slukner,
jeg har ventet på min Gud.
5 t De som hater meg uten grunn,
er flere enn hårene jeg har på hodet.
Mine svikefulle fiender er mange,
de som vil gjøre ende på meg.
Det jeg ikke har røvet,
må jeg likevel gi tilbake.
6 Gud, du kjenner min dumhet,
mine synder er ikke skjult for deg.
7 La ikke dem som håper på deg,
Herre Gud Sebaot,
bli til skamme på grunn av meg!
La ikke dem som søker deg,
bli til spott på grunn av meg, Israels Gud!
8 t For din skyld har jeg båret spott,
ansiktet er dekket av skam.
9 t Jeg er blitt en fremmed for mine brødre,
en ukjent for sønnene til min mor.
10 t Brennende iver for ditt hus har fortært meg.
På meg falt hånsordene fra dem som håner deg.
11 Jeg gråt og fastet,
da ble jeg spottet.
12 t t Jeg kledde meg i sekkestrie,
da laget de spottevers om meg.
13 De snakker om meg når de sitter i porten,
synger om meg når de drikker seg fulle.
14 t Men jeg ber til deg, Herre, i nådens tid,
til deg, Gud, i din store miskunn.
Svar meg med din trofaste hjelp.
15 Redd meg fra å synke i gjørmen,
redd meg fra dem som hater meg,
fra det dype vannet!
16 La ikke flomvannet skylle over meg,
la ikke dypet sluke meg
eller brønnen lukke munnen over meg!
17 t Svar meg, Herre, for din barmhjertighet er god,
vend deg til meg i din store kjærlighet!
18 t Skjul ikke ansiktet for din tjener,
for jeg er i nød.
Skynd deg og svar meg!
19 Kom til meg, løs meg ut,
fri meg fra mine fiender!
20 Du vet hvordan jeg blir spottet,
du kjenner min vanære og min skam.
Du ser alle som står imot meg.
21 Spott har knust mitt hjerte,
det kan ikke leges.
Forgjeves håpet jeg på medynk,
jeg fant ingen som kunne trøste.
22 t De ga meg gift i maten;
da jeg var tørst, fikk jeg eddik å drikke.
23 t La bordet deres bli en snare for dem
og en felle for deres venner.
24 La øynene deres bli formørket
så de ikke kan se!
La alltid hoftene deres skjelve!
25 Øs ut din harme over dem,
la din brennende vrede nå dem!
26 t La leiren deres ligge øde,
la ingen bo i deres telt.
27 For de forfølger dem du har slått,
og øker smerten hos dem du har såret.
28 Legg skyld til den skylden de har,
la dem ikke få del i din rettferd!
29 t La dem strykes ut av livets bok
og ikke skrives inn med de rettferdige.
30 Men jeg er hjelpeløs, jeg lider,
Gud, hjelp meg og vern meg!
31 t Jeg vil prise Guds navn med sang
og hylle ham med lovsang.
32 t Det gleder Herren mer enn stuter,
mer enn okser med horn og klover.
33 t De hjelpeløse ser det og blir glade.
Dere som søker Gud, må deres hjerte leve!
34 t For Herren hører på de fattige,
han forakter ikke sine egne når de er fanger.
35 t La himmelen og jorden prise ham,
havet og alt som rører seg der.
36 For Gud skal berge Sion
og bygge opp byene i Juda.
De skal bo der og eie landet.
37 t Hans tjeneres ætt skal arve det,
de som elsker hans navn, skal bo der.