Romans 11

1 I say then, Did God cast off his people? God forbid. For I also am an Israelite, of the seed of Abraham, of the tribe of Benjamin.2 God did not cast off his people which he foreknew. Or know ye not what the scripture saith of Elijah? how he pleadeth with God against Israel:3 Lord, they have killed thy prophets, they have digged down thine altars; and I am left alone, and they seek my life.4 But what saith the answer of God unto him? I have left for myself seven thousand men, who have not bowed the knee to Baal.5 Even so then at this present time also there is a remnant according to the election of grace.6 But if it is by grace, it is no more of works: otherwise grace is no more grace.7 What then? that which Israel seeketh for, that he obtained not; but the election obtained it, and the rest were hardened:8 according as it is written, God gave them a spirit of stupor, eyes that they should not see, and ears that they should not hear, unto this very day.9 And David saith, Let their table be made a snare, and a trap, And a stumblingblock, and a recompense unto them:

10 Let their eyes be darkened, that they may not see, And bow thou down their back always.

11 I say then, Did they stumble that they might fall? God forbid: but by their fall salvation is come unto the Gentiles, to provoke them to jealousy.12 Now if their fall, is the riches of the world, and their loss the riches of the Gentiles; how much more their fulness?13 But I speak to you that are Gentiles. Inasmuch then as I am an apostle of Gentiles, I glorify my ministry;14 if by any means I may provoke to jealousy them that are my flesh, and may save some of them.15 For if the casting away of them is the reconciling of the world, what shall the receiving of them be, but life from the dead?16 And if the firstfruit is holy, so is the lump: and if the root is holy, so are the branches.17 But if some of the branches were broken off, and thou, being a wild olive, wast grafted in among them, and didst become partaker with them of the root of the fatness of the olive tree;18 glory not over the branches: but if thou gloriest, it is not thou that bearest the root, but the root thee.19 Thou wilt say then, Branches were broken off, that I might be grafted in.20 Well; by their unbelief they were broken off, and thou standest by thy faith. Be not highminded, but fear:21 for if God spared not the natural branches, neither will he spare thee.22 Behold then the goodness and severity of God: toward them that fell, severity; but toward thee, God’s goodness, if thou continue in his goodness: otherwise thou also shalt be cut off.23 And they also, if they continue not in their unbelief, shall be grafted in: for God is able to graft them in again.24 For if thou wast cut out of that which is by nature a wild olive tree, and wast grafted contrary to nature into a good olive tree; how much more shall these, which are the natural branches, be grafted into their own olive tree?25 For I would not, brethren, have you ignorant of this mystery, lest ye be wise in your own conceits, that a hardening in part hath befallen Israel, until the fulness of the Gentiles be come in;26 and so all Israel shall be saved: even as it is written, There shall come out of Zion the Deliverer; He shall turn away ungodliness from Jacob:

27 And this is my covenant unto them, When I shall take away their sins.

28 As touching the gospel, they are enemies for your sake: but as touching the election, they are beloved for the fathers’ sake.29 For the gifts and the calling of God are not repented of.30 For as ye in time past were disobedient to God, but now have obtained mercy by their disobedience,31 even so have these also now been disobedient, that by the mercy shown to you they also may now obtain mercy.32 For God hath shut up all unto disobedience, that he might have mercy upon all.33 O the depth of the riches both of the wisdom and the knowledge of God! how unsearchable are his judgments, and his ways past tracing out!34 For who hath known the mind of the Lord? or who hath been his counsellor?35 or who hath first given to him, and it shall be recompensed unto him again?36 For of him, and through him, and unto him, are all things. To him be the glory for ever. Amen.

Romerne 11

Frelse for hedningene – frelse for Israel

1  t Jeg spør så: Har Gud forkastet sitt folk? Slett ikke! For også jeg er israelitt, av Abrahams ætt og Benjamins stamme. 2 Gud har ikke forkastet sitt folk, det folket han hadde vedkjent seg. Vet dere ikke hva Skriften sier i fortellingen om Elia, der han anklager Israel overfor Gud? 3 t «Herre, dine profeter har de drept, og dine altere har de revet ned. Jeg er den eneste som er igjen, og nå står de meg etter livet. » 4 tt Men hva er det guddommelige svaret han får? « Jeg har holdt sju tusen mann igjen som ikke har bøyd kne for Baal. » 5 t På samme måte er det også i vår tid blitt en rest igjen som Gud i sin nåde har utvalgt. 6 t Og er det av nåde, er det ikke på grunn av gjerninger. Ellers var ikke nåden lenger nåde. 7 t Hva så? Det Israel søker, har de ikke oppnådd, men de utvalgte har oppnådd det. De andre er blitt forherdet,

8 t slik det står skrevet:
Gud har gitt dem en sløvet ånd,
øyne som ikke ser, og ører som ikke hører,
helt til denne dag.

9  t Og David sier:
La bordet deres bli en snare og en felle,
en snublestokk og en straff for dem.

10  La øynene deres bli formørket
så de ikke kan se,
og bøy deres rygg for alltid.
11  t Så spør jeg: Snublet de for at de skulle falle? Slett ikke! Nei, deres fall gjorde at frelsen kom til de andre folkene, og så skulle jødene bli misunnelige på dem.

12 Når deres fall har ført til rikdom for verden og deres tap til rikdom for de andre folkene, hvor mye mer skal det ikke da bety at de kommer med i fullt tall?
13  t Jeg sier dette til dere som tilhører hedningfolkene. Så sant som jeg er hedningenes apostel, setter jeg min tjeneste høyt, 14 t i håp om å kunne egge mitt eget folk til misunnelse og frelse noen av dem. 15 t Er det blitt til forsoning for verden at de ble forkastet, hva må det ikke da føre til at de blir godtatt? Jo, liv av død! 16 tt Er det første brødet hellig, er hele deigen hellig. Er roten hellig, er greinene det også. 17 t Noen av greinene er nå brukket av, og du som var en vill oljekvist, er blitt podet inn blant greinene og har fått sevje fra roten sammen med dem. 18 Men innbill deg ikke at du er bedre enn greinene! Gjør du det, så husk at det ikke er du som bærer roten, men roten som bærer deg. 19 Kanskje du vil si: «Greinene ble brukket av for at jeg skulle bli podet inn.» 20 t Ja vel, men det var deres vantro som gjorde at de ble brukket av, og det er din tro som gjør at du blir stående. Vær ikke overmodig, men frykt Gud!

21 Sparte han ikke de naturlige greinene, skal han heller ikke spare deg.
22  t Så ser du at Gud er både god og streng – streng mot dem som er falt, men god mot deg dersom du holder fast på hans godhet. Ellers blir også du hugget av. 23 t Men også de andre skal bli podet inn dersom de ikke holder fast på sin vantro. For Gud har makt til å pode dem inn igjen.

24 Du ble hugget av fra et vilt oliventre og mot naturen podet inn på et godt tre. Hvor mye mer skal ikke da de naturlige greinene kunne bli podet tilbake på sitt eget oliventre?
25 Jeg vil at dere skal kjenne til en hemmelighet, søsken, så dere ikke skal ha for høye tanker om dere selv: En del av Israel er blitt forherdet, inntil hedningene er kommet inn i fullt tall.

26 tt På denne måten skal hele Israel bli frelst, slik det står skrevet:
Fra Sion skal redningsmannen komme,
han skal ta bort gudløsheten fra Jakob.

27  Dette er min pakt med dem
når jeg tar bort syndene deres.
28 På grunn av evangeliet er de blitt Guds fiender, for at dere skal få frelsen. Men på grunn av utvelgelsen er de elsket av Gud, for fedrenes skyld. 29 t For Gud angrer ikke sine nådegaver og sitt kall. 30 Dere var en gang ulydige mot Gud, men nå har dere fått barmhjertighet fordi de andre var ulydige. 31 På samme måte har de nå vært ulydige, men den barmhjertighet dere har fått, skal føre til at også de nå får barmhjertighet.

32 t Gud lukket alle inne i ulydigheten for å kunne forbarme seg over alle.

33  t Å, dyp av rikdom
og visdom og kunnskap hos Gud!
Hvor uransakelige hans dommer er,
hvor ufattelige hans veier!

34  t Hvem kjente Herrens sinn ,
og hvem var hans rådgiver?

35  t Hvem ga ham noe først
så han skulle få noe igjen?

36  t For fra ham og ved ham og til ham er alle ting.
Ham være ære i all evighet! Amen.